Overksrift 1: Kveldstid for AIS´en

Dette skulle egentlig handle om min vei inn i jordomseilingsprosjektet til Martin, men nå har AIS´en tatt kvelden! (Hvis du vil lese om førstnevnte og våre på gjensyn og avskjedsprosedyrer før en jordomseiling finnes dette lenger ned på siden).

At AIS´en nå er død er ikke bare leit av den grunn at mor, far kjente og kjære ikke kan følge med på hvor vi er; det er også et sikkerhetsmessig problem. Uten den kan vi ikke se andre skip, andre skip kan ikke se oss. Denne må gjenoppreises fra de døde, før vi begynner å bli avhengig av radaren. Martin: get to the kartbord and fix it.

Overksrift 2: Avreisen er et faktum

For kun et halvt år siden var planen klar: tre og et halvt år igjen på Blindern og forhåpentligvis jobbmuligheter ved Vest-Vågøy videregående skole etter utdannelsen. Planen ble lagt etter at jeg sommeren 2017 reiste tilbake til Lofoten, ikke på klatreferie men for å jobbe som lærer for et førtitalls minoritetsspråklige. Jeg ble da ikke mindre betatt av det nordlandske og bratte temperamentet, som preger landskap og folk.

Det er vel kanskje kjent for de færreste, at forfatteren Cora Sandel ikke syntes noe om ordet plutselig. Det plutselige er ikke nødvendigvis det som skal til for å skape spenning i en fortelling, eller i livet selv, om du vil. Likevel har de fleste avgjørelser det siste halvåret måttet skje ganske plutselig. Det har vært vanskelig å bremse ned, og livet har plutselig skutt ordentlig fart, når Martin har jobbet med båtplaner i tre år allerede og vi sammen har måttet velge veien videre.

Tirsdag 10. Juli fylte vi Aker Brygge med venner og kjente, inviterte kjernegjengen i vår nye og solide samarbeidspartner Empower og vinket farvel til det livet vi har valgt å ikke leve.

Paiform, kjøpt i Hellstrøms favorittkjøkkenbutikk i Paris, ble av Martin tillatt ombord, etter at festen fikk blåbær og vaniljesmaker servert 

Det harde og brutale i å rive seg løs har av Anne (super-mammaen til Martin), Nora (super-søsteren) og meg blitt mildnet ned av en stor overraskelsesfest. Festen fant sted i den hyggeligste hagen i Lier, den siste arbeidsdagen Chillis kaptein hadde som kommunalt ansatt. I hagen stod de nærmeste vennene våre, viktige voksne venner og nær familie. Hovedpersonen selv ante ingenting, og fikk mildt sagt hakaslepp da seks flasker cava ble poppet i et jubelbrøl av de omtrent tretti fremmøtte. Kvelden var en suksess, og viktig for alle.

This slideshow requires JavaScript.

I og med at jeg allerede har beveget meg inn på temaet «planer som legges og valg som blir gjort om underveis i livet», tar jeg meg friheten til å fortsette. Som følge av avgjørelsen om å «yolo´e» og kaste meg med på jordomseilingsplanene, har Martin og jeg også helt bevisst og med nødvendighet for en meningsfull tilværelse (uten å overdramatisere; vi er tross alt ikke interessert i en fire år lang ferie) valgt å inngå et samarbeid med Empower.

Se også Plast

Empower jobber for en bedre verden. De har utviklet en løsning som gir fattige, eller rike, mulighet til å tjene penger ved å samle plastsøppel. Målet er en global løsning som dekker stedene der problemene er størst. Dermed har de løst to av de største problemene verden i dag står overfor: fattigdom og plastforurensning. Chilli kommer til å arrangere oppryddinger underveis, i samarbeid med Empower.

Hvis du er en av de som ikke helt har skjønt hvordan dette skal fungere og fungerer (i de pilotprisjektene som har vært kjørt, bl.a. i Norge og India), ta en tur innom hjemmesiden deres, empower.eco. Ellers kan vi melde om at første arrangement i regi av The Chilli Empower Expedition blir planlagt i Stavanger neste helg.

Den siste uken har flydd raskere enn jeg greier å si “ny natemasse må legges”, og vi seiler i både medvind og motvind. Likevel klør det i fingrene. Når vi i kveld kan legge til kai i Risør, er det et par harde og intense arbeidsdager som venter. Flere oppdateringer kommer!

Utover dette lover jeg meg selv å bli norsklærer og etter hvert flytte livet og båten til Nord-Norge, for alle jeg kjenner som har seilt jorden rundt, og siden tatt seilbåten til Lofoten, sier at øyene der i Nord er det vakreste sted som finnes. I mellomtiden får vi vente, og til slutt se med egne øyne.

Titusen takk til alle som møtte opp på avskjedsseilasen og til de som følger med på reisen!

/ Line

Ps: Spesielt takk til Kjeld (radioamatør og morseentusiast), som fulgte oss på AIS (da den fortsatt virket!!) og møtte opp i Nevlunghavn, ropte oss i land og oppmuntret oss veldig til å seile på og Grethe og Jon for gjestfrihet i Kragerø-paradis. Flere møter som dette ser vi frem til.