Tilfeldige og uraffinierte skriverier
Arv Aroma
Pinjelunden la en lett aroma til en laber bris som strøk tørt og mildt gjennom hagen. Denne sensommerdagen hadde et slikt rosenrødt filter for solen, som så slik ut som det hadde vært slik de siste femhundre årene. Bygget i stein og svøpt i naturens erkjennelse, som i en enighet eller pakt gjennom tid i gjensidig balanse; en livets arbeidskontrakt mellom fauna og menneske, tillatelsen av en sokkel for vekst og hvile.
Et slikt inntrykk var å fatte gjennom det lille vinduet i loftsleiligheten denne evige kvelden. Jeg var svøpt i tynne lin-klær mens min natur utførte sin plikt ved min mors bryster. Næring, tid, væren som kun tillot å være. Hun hadde et kraftig mørkt bølget hår, et kontrastfylt vesen. Hun kunne vært egyptisk, mexicansk, eller gresk, men vi var herifra. Her hvor tomatklasene alltid hadde hengt i tykke vinduskarmer av rødlig kalkstein, løk, oliven og rosmarin.
Jeg står utenfor vinduet og observerer meg selv, jeg er voksen. Det er en annen tid, det er faktisk en tid. Tid? Jeg har hennes fulle fokus, jeg ser meg selv komme til, å bli, bli været. Jeg vitner arven. Denne kvinnen er ikke min mor, en bestemor? Jeg husker hennes vesen fra dette minnet som ikke var, men som alltid har vært. Hun startet det, hun vet at jeg ser tilbake, hun ga meg instruksjonen; til å lære, å bære, men jeg har ingen makt, ikke i et minne. En dag vil også mine barn møte henne.
Bi-effekt av corona som som i noen grad vil transformere underholdningsbransjen er det faktum at vi blir vant til å kommunisere kollektivt, lydløst, under akten. Et nytt behov, mine damer og herrer. Vi vil unektelig savne å stå som sardin på betong i ekkosaus, men samtidig har det kommet et alternativ vi er presset til å adaptere til, som har det ene overtaket at det er mer praktisk. Vi dør som biologiske sjeler i transformasjonen i retning mekanisk.
Verdier
God is dead skrev Nietzsche, hvorav han beskrev “the void” etterlatt av den kollektive forlatelsen av religion. Religionens funksjon var ikke bare å tilføre en spirituell struktur å føye seg etter, å støtte seg til, men også formidlingen av verdier skapt gjennom hele menneskets sivilisasjonsprosess. Da religion ble for abstrakt og diffust, og fornuftens rasjonal så klar, døde den tradisjon som generasjonene tidligere bar. Med den forvitret også det fundament av verdier som er en hver kulturs ryggrad. Vi mistet ikke bare en krykke å henge vår utilstrekkelige formening om denne virkelighet, men også forståelsen av oss selv. At noe var hellig og høyt respektert ble etterlatt i troens domene, og ikke forstått som noe fundamentalt i kampen for eksistens og selvopprettsholdelse. Livet mister mening, og vi lurer på hvorfor. Vi jager lykke, glemmer ansvar. Vi tror heller på fraværet av en Gud enn å ikke tro. Respekt som konsept visner i relativismens prisme. Det er dommedag, og tiden vil starte på ny.
Vekst
Hypotalamus styres av serotonin og gjør to ting; planlegging og utforskning. Fører utforskning til mestring utløses dopamin. Fører det til defeat senkes serotonin nivået, og kretsen startes på nytt i planlegning. Dette er individuell vekst. Brent barn vokter seg for flammen. Mennesket er vekst. Mennesket er kun selvregulerende i miljøer små nok til at hvert individ har en totalitær forståelse av det kollektive sosiale økosystemet. Oppstår det problemer på utsiden av dette må det løses av kollektive sosiale organer basert på vedtatte hierarkier basert på viten, moral, motivasjon og intensjon. Organets kvalitet determineres av storsamfunnets vilje og motivasjon. Storsamfunnets vilje og motivasjon er et resultat av massenes kapasitet, evne til forståelse og subjektiv vilje til investering. Ringen er sluttet.
Den store djevel i disse detaljer er hvordan mennesket har (den klassiske) adskilt seg fra naturen; Vi har skapt et bilde av “det gode liv” er, basert på en kunstig feedback-loop av dopamin som bypasser (i denne sammenheng) serotoninets funksjon (bieffekt av dette er utbredt depresjon, ensomhet, infertilitet, livsstilsykdommer ++), som enkelt sagt resulterer i immobilitet.
Problemet vi står ovenfor er ” Basic Human Design Issues”, og de to ting som må utføres for å løse dette er begge umenneskelige; 1: Menneskeheten må kollektivt innføre dogma om hva som er moralsk godtatt konsum, 2: Vi må utvikle oss selv baklengs tilbake til en mentalitet der individets ansvar er grunnlaget for kollektivets funksjon, ikke motsatt.
To believe in
I møtet med et menneske som i forsøk på å innta en rolle vil trekke en konklusjon om man tror på vedkommende eller ikke. Dette er å tro på den menneskelige potensialet. Det kan være turbulent å tro på sitt eget da en kan være blind til egenskaper i relasjon til omverdenen, og en verifisering av noen hvor man har tillit kan bringe dette potensiale til virkelighet. På samme måte vil en rolle miste sin funksjon hvis sufficient amount of people stops believing in it. This may be in the case of one on one, in my case of the apparent tourist guide who I judged not to be one. The same mechanism applies on religion where as the menighet community is its currency.
Alt er endelig
Alt vil gå til grunne slik det en gang har oppstått.
Om kloden skulle få samme endelige skjebne som våre nærmeste naboer i Melkeveien ville ingen følt skuffelse, sorg eller tap, ettersom det ikke er noe til å ha slike erindringer.
Men Jordene er fremdeles levende og yrene med liv, og sålenge den ikke blir konsumert av sine egne “griske, blinde bakterier som formerte seg i sanseløs rus over sin egen fullkommenhet” vil den enda ikke delta i de sterile døde planeters rekker på lang lang tid.
Jeg føler en plikt, ikke bare som menneske, men som levende organisme å jobbe for klodens “well being”. Ta ansvar for vår rases ugjerninger, og tillates å fungere som en balanserende funksjon.
I feel a duty, not only as a human being,, but as a living organism to work for the planets well being. To take responsibility for our species ugjerninger, and act as a balancing function.
Men hva så?
Hvorfor ikke bare la karusellen gå sin gang, være så selvutslettende den bare vil?
Svaret ligger i hvorfor vi er, hvorfor noe er, som ikke er kaldt og dødt. Hvorfor dette er et problem skyldes en ujevnhet i “bakteriens” mentale utvikling. Vi er kanskje utstyrt med noe for avansert for selv naturen å takle, men feilgrep har skjedd før. Mangelen bunner i kapasitet. Alle mennesker evner å se noe vakkert, men å se verdien i det enorme samspillet er elementært hvis vi skal fungere som et enormt samspill.
SAILING CHILLI 