Som dere ser på bildet over er nå Chilli igjen ship shape med ny redningsflåte, takket være DERE! Jeg kan ikke uttrykke hvor viktig innsamlingsaksjonen Lines mor, Gro, satte i gang har vært for fortsettelsen av turen, skummelt nok nesten avgjørende.

Det ble en lang prosess med alle involverte produsenter av flåte, monterings-utstyret og utløser mekanismen, i tillegg til forsikringsselskapet, der det ende opp med at alle skyldte på hverandre, og ingen ble noen gang kloke. Heldigvis hadde Ocean Safety, produsenten av både den gamle og nye redningsflåten, tydeligvis noe medlidenhet og ga meg en svært god pris på en ny.

Flåten som forsvant lå i sjøen i rundt 4 dager, og ble plukket opp av forskningsskipet Kristine Bonnivie og fraktet til Bergen der den ble tatt hånd om.
Det føltes på tidspunktet da jeg kuttet lina til flåten at det ikke var en helt heldig start på en ekspedisjon med fokus på havplast, å kjøre 40kg gummi og polyester rett på sjøen…

Så nok en gang, Tusen Tusen takk for alle bidrag!!

Totalt 30 givere, noen anonyme.

Nina Hansen-Møllerud, Elin Hole, Christian Berseth, Nina, Glenn H. Johnsen, Siri Johansen, Vetle Noem & Ida Marie BP, Ole Foss, Sturle Sandvik, Tante Wenche, Linda Dellner, Dag T, Margrethe Berg, Bastian, Lars Henrik Lund, Bjørn Hoem, Inger Lise Gobakken, C, Matias Austrheim, Mette og Robert, Nina, Ellen Langaas Jensen

Havet er stort.

Men, det føles på en merkelig måte veldig overkommelig. Mulig det er bavianen i meg som sier “erobre”, mens hjertet sier “ta vare” og kroppen “bli hjemme”. Uansett har Chilli nå seilt ca 950 nautiske mil og kommer til å fortsette.

Det er kun kort tid siden det faktisk gikk opp for meg at jeg hadde reist. All planlegging, logistikk og stress før, rundt og etter avreise gjorde sitt for at jeg var et helt annet sted enn om bord i et eventyr. Første “åpenbaringen” av at avreise var et faktum var kvelden før avreise fra Hidra, da jeg visste at Norge ville forsvinne i horisonten, og med det alle menneskene og hele systemet jeg med letthet kunne manøvrere meg rundt i. Alt kjent. Fremover er alt uoppdaget, uerfart. Det føltes på tidspunktet uventet meningsløst å dra fra alt, men har heldigvis snudd til å virke som noe fryktelig riktig!

Andre runde kom selvfølgelig da vi så at det faktisk fantes noe “på andre siden av havet”, Shetland. Å sette beina på land etter 53 timer med særdeles ustødighet, sammenhengende sjøsyke, lavt blodsukker, generell utmattelse og en lengre prøvelse i apati var ganske ubeskrivelig. Samtidig har en dyp repespekt vokst frem ift. hvilket kraftfullt og voldsomt instrument en seilbåt er (eventuelt også medlidenhet med dyr tilsvarende østers uten skall).

Vi ble nesten en uke på Shetland. Mulig en smule skrekkslagne etter nordsjøen, var det deilig å forholde oss til litt grå britisk hverdag uten å måtte tenke på å seile noe sted videre. I Lerwick møtte vi også litt for første gang et annet seilermiljø. Her var båtene ofte grovt utrustet for å tåle hva enn havet måtte finne på, og fler så ut til å være bygget for fryse inne i pol-isen. Inni disse båtene var det en gjestfrihet vi heller ikke var helt vant til, men lærte raskt å like. Jeg kan godt forstå hvorfor det blir sakt at langdistanse seilere fungerer som en stor familie, og vi følte til slutt at vi nesten ikke kunne dra fra alle vennene våre i Lerwick.

Etter en uke med tørking, vasking og et solid antall email og telefoner til forsikringsselskap og produsenter av utstyret som potensielt feilet da vi mistet redningsflåta, satte vi snuten mot Fair Isle (ikke Færøyene). Dette er en bitteliten forblåst perle midt mellom Shetland og Orkenøyene. Det bor visst ca 70 mennesker her, selv om vi så ca tre. Ikke butikker eller diesel. Her var det sau og fugl som regjerte. Line badet med en stor sel.

En lengre avhandling kommer fra Line ila kort tid. Stay afloat.