Sumpen i Southampton er endelig en tid vi ser tilbake på, og kan endelig ta del Frankrikes kulinariske orgie.

Etter et direkte-seilas på snaut to døgn fra Lymington/Southampton skled vi rett etter soloppgang rolig inn i en liten Bretagnsk (Fransk) postkort-landsby, L`Aber Wrach.
Vi finner umiddelbart det eneste lille Creperiet som er åpent så tidlig, og klarer med Mathias`s lingvistiske teknikker å hoste opp noen franske ord som tilslutt fører til den første smaken av Frankrike.

Her finner jeg også båten Oda, med Per og Elisabeth i “Oda”, to ringrever i seilermiljøet, som var rundt kloden for noen år siden, hadde nå vært en svipptur nedover i Europa og var på vei hjem.

Vi er den neste uken litt frem og tilbake mellom Camaret Surmer, Brest og området rundt for å finne nogenlunde ok ankringsplasser for høststormene som rullet inn over Biscaya og Nord-Atlanteren. En natt ligger vi riktig nokk over på siden som om vi skulle krysset i stiv kuling, men da til ankers. Undertegnede ble sjøsyk den natten. Vi driftet også ca 100m.

Her blir vi også boret av den Franske kystvakta. Fire godt væpnede solide karer som endevendte Chilli. Heldigvis fant de ingenting av interesse!

Pus blir frisk

Etter den plutselige tømmingen av motorolje utenfor Wales har vi vært nødt til å holde et skarpt øye på Pus`s blodtrykk, og behandlet henne svært pent. Vi tok derfor ikke ut mer enn ca 60% kraft, da det så ut som oljeforbruket var vesentlig lavere da, men hastigheten på båten led selvfølgelig deretter. Etter den endelige sjekken på verkstedet i “sump-elv nr 3” ble det konstatert at under overhalingen for halvannet år siden har vi brukt en uoriginal pakning til girhuset, av et helt annet materialet enn det som skal være der, som resulterte i at den var blitt presset ut og gått i oppløsning hele veien rundt. 12 timers arbeid og Pus malte igjen.

Mekke Pus

Mekke Fisk

The Hot-Sauce (18.09)

Biscaya har et mer enn velkjent renomme når det kommer til vær. Det er naturligvis også grunnen til at vi fortsatt sitter fast i Camaret Surmer, ettersom det fantastisk uforutsigbare høstværet allerede har startet. Vær-vinduene flytter seg kontinuelig, og muligheten med å bruke en ekstra uke på å gå indre veien via bla. LaRochell (der Chilli er bygget!) er noe vi vurderer.

27.09.18 Vi Har krysset.

Vi har nå seilt fra det Grå til det Blå Havet.

67 timer i noe som minnet svært om Norsdjøen, men heldigvis med roligere forhold. God stabil bris, opp i mot liten kuling og 2-3m bølger ble nesten en skuffelse etter alt vi hadde hørt om dette fryktede farvannet. Det var fortsatt det lengste seilaset Chilli har vært igjennom, noe som i seg selv var en interresant affære, “når var i går, og er det frokost eller middagstid?”-følelsen.

Vi møtte den tredje dagen en vegg av tåke, som heldigvis var lettere nærmere land, hvorav tilslutt tårnene rundt La Coruna steg frem. Det som tar oss i mot på brygga er fire Norske karer som ser ut til å være like ukjente med andre tryner enn hverandres som vi var. AlibabaD4R hadde seilt direkte fra Irland til La Coruna, seks døgn, og hadde satt beina på brygga to timer før oss. Dette endte i en solid bytur.