UK, Done.

((Nå må jeg omsider få ut et par bloggposter, så kommer et par etter hverandre her!))

Ok,

Vi flyter nesten. I hvert fall et par ganger i døgnet når tidevannet er så lavt at vi hører kjølen suge seg fast i den blågrå gjørmebunnen langs Southamptons massive container-slagmark.

England Chilli på bunn-1

Southampton er Englands “Yachting – Capital”, og så og si hva som helst kan skaffes av båtdeler og ekspertise. Dette er umåtelig praktisk iom at det går i filler ting på båter Hele tiden, og dermed være rustet for fire år i “kokosnøtt-land” er det mye som bør være på plass (alternativt til å sitte med sitt lange skjegg i postkassa i verdensdeler der postkasse er et svært sjeldent fenomen).

Her har vi vært en uke.
Etter fire dager i Sumpen, lengre opp i byen ( der vi hadde Lierbyen på nordsiden, og Kabul og Baghdad på sørsiden, med halve Englands båtindustri i midten.
Vi la oss oss diskret på en gammel brygge midt i elva i håp om å ikke bli sett…
Et lite opprør mot alternativene som er 40-60 pund pr natt i marina. Der ble vi kastet ut etter fire dager da det dukket opp noe som så ut til å være fostret opp i elva(Shrek?), og forlangte 210 pund. Vi slapp heldig vis unna ved å kaste fortøyningene umiddelbart.

Cliffs of dover-1

Heldigvis har vi fått unna enormt mye arbeid. Nå gjenstår bare en mystisk og dessverre omfattende oljelekasje fra motoren (PUS ER SYK!), dieselfilter, mastevogner, ventilasjonsluke, fjerning av spillolje i kjølsvin og service på jollemotor. Nesten i mål altså.

Nå gleder vi oss mer enn noengang til varmere strøk, og ikke minst være i stand til å ha mer fokus på Plastprosjektet og Hvorfor vi er på tur, ikke bare båtbåtbåtbåtbåtbåt.

Advertisements

VLOG: Highland Sailing

Almost burned down the boat, run aground three times and got jamed in a locker door. Happy days.

Beautiful passage through the historic highlands on the Caledonian Canal, reaching from Inverness to Fort WIlliam. A weird feeling sailing high up in the mountains!

Tusen Tusen Tusen Takk!

Som dere ser på bildet over er nå Chilli igjen ship shape med ny redningsflåte, takket være DERE! Jeg kan ikke uttrykke hvor viktig innsamlingsaksjonen Lines mor, Gro, satte i gang har vært for fortsettelsen av turen, skummelt nok nesten avgjørende.

Det ble en lang prosess med alle involverte produsenter av flåte, monterings-utstyret og utløser mekanismen, i tillegg til forsikringsselskapet, der det ende opp med at alle skyldte på hverandre, og ingen ble noen gang kloke. Heldigvis hadde Ocean Safety, produsenten av både den gamle og nye redningsflåten, tydeligvis noe medlidenhet og ga meg en svært god pris på en ny.

Flåten som forsvant lå i sjøen i rundt 4 dager, og ble plukket opp av forskningsskipet Kristine Bonnivie og fraktet til Bergen der den ble tatt hånd om.
Det føltes på tidspunktet da jeg kuttet lina til flåten at det ikke var en helt heldig start på en ekspedisjon med fokus på havplast, å kjøre 40kg gummi og polyester rett på sjøen…

Så nok en gang, Tusen Tusen takk for alle bidrag!!

Totalt 30 givere, noen anonyme.

Nina Hansen-Møllerud, Elin Hole, Christian Berseth, Nina, Glenn H. Johnsen, Siri Johansen, Vetle Noem & Ida Marie BP, Ole Foss, Sturle Sandvik, Tante Wenche, Linda Dellner, Dag T, Margrethe Berg, Bastian, Lars Henrik Lund, Bjørn Hoem, Inger Lise Gobakken, C, Matias Austrheim, Mette og Robert, Nina, Ellen Langaas Jensen

10321

Playback

Havet er stort.

Men, det føles på en merkelig måte veldig overkommelig. Mulig det er bavianen i meg som sier “erobre”, mens hjertet sier “ta vare” og kroppen “bli hjemme”. Uansett har Chilli nå seilt ca 950 nautiske mil og kommer til å fortsette.

Liten Chilli

Det er kun kort tid siden det faktisk gikk opp for meg at jeg hadde reist. All planlegging, logistikk og stress før, rundt og etter avreise gjorde sitt for at jeg var et helt annet sted enn om bord i et eventyr. Første “åpenbaringen” av at avreise var et faktum var kvelden før avreise fra Hidra, da jeg visste at Norge ville forsvinne i horisonten, og med det alle menneskene og hele systemet jeg med letthet kunne manøvrere meg rundt i. Alt kjent. Fremover er alt uoppdaget, uerfart. Det føltes på tidspunktet uventet meningsløst å dra fra alt, men har heldigvis snudd til å virke som noe fryktelig riktig!

Andre runde kom selvfølgelig da vi så at det faktisk fantes noe “på andre siden av havet”, Shetland. Å sette beina på land etter 53 timer med særdeles ustødighet, sammenhengende sjøsyke, lavt blodsukker, generell utmattelse og en lengre prøvelse i apati var ganske ubeskrivelig. Samtidig har en dyp repespekt vokst frem ift. hvilket kraftfullt og voldsomt instrument en seilbåt er (eventuelt også medlidenhet med dyr tilsvarende østers uten skall).

Rigg.jpg

Vi ble nesten en uke på Shetland. Mulig en smule skrekkslagne etter nordsjøen, var det deilig å forholde oss til litt grå britisk hverdag uten å måtte tenke på å seile noe sted videre. I Lerwick møtte vi også litt for første gang et annet seilermiljø. Her var båtene ofte grovt utrustet for å tåle hva enn havet måtte finne på, og fler så ut til å være bygget for fryse inne i pol-isen. Inni disse båtene var det en gjestfrihet vi heller ikke var helt vant til, men lærte raskt å like. Jeg kan godt forstå hvorfor det blir sakt at langdistanse seilere fungerer som en stor familie, og vi følte til slutt at vi nesten ikke kunne dra fra alle vennene våre i Lerwick.

Etter en uke med tørking, vasking og et solid antall email og telefoner til forsikringsselskap og produsenter av utstyret som potensielt feilet da vi mistet redningsflåta, satte vi snuten mot Fair Isle (ikke Færøyene). Dette er en bitteliten forblåst perle midt mellom Shetland og Orkenøyene. Det bor visst ca 70 mennesker her, selv om vi så ca tre. Ikke butikker eller diesel. Her var det sau og fugl som regjerte. Line badet med en stor sel.

En lengre avhandling kommer fra Line ila kort tid. Stay afloat.

VLOG E4 // Avreise

En måned siden avreise.

Hvordan tid fungerer er allerede blitt et forvrengt konsept. Vi trives på sjøen.

Her er et tilbakeblikk fra avreisen 10.Juli, og en del forberedelser våren 2018.
Tusen takk til alle som bidro til at avreisen ble mulig!
// Befinner oss for øyeblikket i en noe luguber havn i Nord-Skottland, Wick. Ikke et sted å anbefale for andre enn muligens spesielt interesserte sosiologer. Inverness i morgen for å plukke opp Tante Wenche. //

Redningsflåta vår (Lamictal) som forsvant i Nordsjøen er plukket opp av et forskningsskip og leveres i Bergen. Det vil riktignok koste ca 10000,- å få den in shape igjen. Forsikkrings selskapet skylder på produktfeil, og alle levrandørene skylder på hverandre eller mener det er forsikkingssak. Vi har fortsatt ingen flåte, eller økonomi til en ny. Krysser alle lemmer for at det dukker opp en til en gunstig pris ila. UK.

//Martin

Nordsjøen

53 timer på havet.

Værmelding: Frisk bris fra sør/sør-øst.
Realiteten: Sterk kuling – Storm

Etter et halvt døgn lå kapteinen sidelengs over rekka, og senere plassert i salongens sjøkøye på styrbord side, noe som resulterte i at ferden over Nordsjøen ble en utfordring sånn helt passe utenfor vår forestillingsevne. Sjøsyketabletter ble inntatt på forhånd, men disse hjalp lite. Å befinne seg på det som ligner innsiden av en vaskemaskin blir man utvilsomt sliten av, hvilket gjaldt oss begge.

Hidra-Lerwick
Manøvreringen av skuta tar vindroret seg av, inntil bølgene finner det for godt å snu båten 45 grader til siden, for hver topp som nærmer seg. At været skulle forverre seg underveis kom ikke som noen overraskelse, på annen måte enn at vår erfaring med stiv til sterk kuling begrenser seg til mine mange og lange skiturer foretatt for et par års tid siden, men da som med alle andre turer på land; med fast grunn under føttene. Sterk kuling på åpent hav, på Nordsjøen, er noe jeg ikke anbefaler uerfarne seilere å begi seg ut på, med mindre du er sprø og gal, sterk, kan holde deg våken lenge, ikke blir sjøsyk (undertegnede) og har en litt trøtt men kvalm kaptein (Martin) som likevel kommer til unnsetning med gode og pedagogiske forklaringer på hvordan ting skal gjøres, og som kan ta hånd om roret i nattens bortforklarende mørke- og skyggeleggende sannhet, over bølgenes faktiske størrelse; vi hadde ikke klart turen Hidra-Lerwick uten hverandre.

Nordsjøen
Med sine dybder på mellom 100 til 300 meter, omtrentlig, er Nordsjøen et av verdens grunneste sjøområder. Havet grenser til Norge og Danmark i øst, Nederland og Frankrike i sør, England, Skottland, Orknøyene, Fair Isle og Shetland i Vest. Havet er en stor kontrast til tusenmetersdybdene som finnes i andre havområder. Vel fremme i Lerwick, kl 1800 mandag 30. juli møtte vi skipper´n ombord i Aluminati, som dro fram ferske erfaringer med Atlanterhavet. Dønningene der ute, fortalte han, er noe helt annet enn den krappe og rotete sjøen på disse kanter.

Vi tok ikke en tidlig kveld, til tross for de lange dagene til havs, men fikk låne nøkkelen til Lerwick Boating Club av en enslig seiler fra Haugesund. Martin solgte bilen over telefon til Norge og jeg drakk en øl. Vi tok en selfie og lasta opp på instagram, lykkelig uvitende om at det bare var flaks, og at internettforholdene i Lerwick skulle vise seg å være vanskelige og lugubre som fy.

Dramaet på havet
Det tok flere døgn å komme seg etter ferden fra Hidra til de Shetlandske sauene. Mange vil kanskje kalle det idiotisk å dra av gårde på første «hav»-kryssing med kuling i værvarselet, men litt naive må man få lov til å være som tjuefem år gamle våghalser fra indre Buskerud. Søndag kveld hadde jeg holdt det gående i 10-12 timer, med sporadiske innslag fra den kunnskapsrike og pedagogiske kapteinen. Det er min tur til å ta en pause, og fra sjøkøya på styrbord side hører jeg rop, kravler meg ut og ser et forvirret, forskremt og lettere nervøst tryne; livbåten har spretti ut av krybba, blåst seg opp og gjort at båten nå beveger seg i 2,5 knop kontra de gode 7 vi hadde tidligere. Livbåten fungerer som et sjøanker, og vi blir nødt til å kutte tauet.

Å kutte tauet var ingen sak mot den biffen som måtte fikses da vi først kom i land. Først to døgn med e-poster frem og tilbake til Pantaenius, som til slutt ikke ville erstatte tapet av livbåten, fordi det skjedde under «sædvanlige» forhold. Deretter tre dager til med telefoner og mails frem og tilbake med produsenten, Ocean Safety. Snakk om safety – ingen ser ut til å ville ta ansvar for det som skjedde. Livbåten («Lamictal», oppkalt etter epillepsimedisinen som også brukes i behandling av Bipolar II) var montert helt etter boka. Det ser ut til at livbåtens hydrostatutløser ikke har gått av, men at livbåten har ramlet ut på egenhånd.

ALLE RÅD eller lignende erfaringer MOTTAS HER MED STOR TAKK: JA VI ER DESPERATE OG SKRIVER DERFOR I VERSALER. REDNINGSFLÅTER ER DYRT!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Shetland
Å se Shetland, i all sin grønne prakt, komme til syne etter å ha passert intet annet enn enorme, lysende lasteskip og disneyslott (oljeplattformer) i løpet av over 50 timer kan glatt gå innunder kategorien «ut-av-deg-sjæl-opplevelse». Følelsen av at det er mulig å reise til steder som ellers er utilgjengelig til bil eller fots på egenhånd ble en realitet. Genoaen fikk seg et par nye rifter i det fæle uværet, Empower-vimpelen løsnet fra flagglina, festet seg i lazy-jacken og ser ut til å ha vevd sitt eget stoff inn i den ene av disse trådene (?), livbåten gikk over bord sammen med innholdet i magesekken -> elgen ble ropt på så det ljoma etter, men en ting er sikkert; null elg fra Balderfeltet og vestover. I alle fall har vi ikke mistet vårt spesialbestilte og håndsydde flagg fra miljøforkjemperne i Empower!!

For de som synes tekst er dørgende boring – fortvil ikke, Martin mekker movie! To be released soon, on this web-page.

/ Line

Preview of the seas// Line Speciale

Vi har reist, ikke sunket og kommet oss helskinnet til Shetland. Omfattende oppdateringer kommer, men båten måtte renses, ryddes, tørkes og vaskes etter nordsjøen, og klipping og skriverier måtte derfor vente. (Ok, mini-update; Nordsjøen var heftig, “Lamictal” forsvant; vi trenger ny livbåt. Shetland er FETT! Dagene går med til forsikringsarbeid og formiddags-rødvin i fransk katamaran og snart middag i exchange mot litt arbeid i 20m høy mast med de to tyske herrene i “Boaty Mc Boatface”).
Her er en liten spesial med skutas skipper, Line.