Når er egentlig et seil utslitt?

Å overbevise luftstrømmer om å plutselig gå i en annen retning, for så å dra x antall tonn med båt etter seg er i seg selv ganske imponerende, og dette av en tynn duk. Å sammenligne seil og klær blir kanskje litt pussig, men med tanke på hvor relativt sett ofte vi skifter ut garderoben av vintersko, jakker osv. som blir utsatt for litt fuktighet og slitasje fra et menneske på +- 73.9/62.5kg, er det plausibelt at disse tynne dukene som blir herja og dratt i av hinsides krefter, og i tillegg blir utsatt for saltvann, fukt og sol døgnet rundt, store deler av året, holder i årevis!

Hvordan et seil går i stykker er i første omgang at sømmene råtner opp av den sure kombinasjonen av UV-stråling, vann og salt. Deretter blir seilene “utblåste”, da duken ikke lenger er flat, men mer ballong-formet. Dette påvirker hastigheten på båten negativt, spesielt på kryss.

Etter en nærmere inspeksjon av fokka kunne jeg identifisere minst fire generasjoner av tidligere reparasjonssømmer. Jeg antar at seilet er fra da båten sist ble rigga, i 1988, noe som er formidabelt gammelt. Med ca 100m tråd, litt seiltape og biter av nytt UV-filter har jeg nå introdusert en generasjon til, i håp om å tyne ytterligere noen nautiske mil ut av den gamle kluten. Genoa og sprayhood ble også påkostet en del meter sting og glidelås.

Tusen takk til nybakt “Hyde Sails“-importør Asle Borgen for utlån av symaskin, som jeg forsøker å ikke gi alt for mye juling.

Jeg erfarte at et seil ivertfall er utslitt når det revner i duken ved siden av sømmen, i stedet for i sømmen! Dette var tilfellet med det eldste av tre storseil som fulgte båten,  og som endte sin ferd som vinger og ror på flyet i musikkvideoen som kan sees her!

Plutselig kom den beryktede høsten vi sålenge hadde planlagt å ta ut hjertet av skuta. Med assistanse fra kranoperatør Kent Kran, ble det 150kg tunge dyret satt i vogna si, og fraktet til Risør. All ære for at denne overhalingen er mulig å gjennomføre til min barndomsvenn Mats.

Man kan kanskje forestille seg at en slik overhaling går ut på å skru fra hverandre masse greier, bytte slitte greier, lakkere litt og skru det sammen. Slik er det også, sett bort i fra 95% av det faktiske arbeidet som går ut på å pusse, skrape, gnukke, rense og vaske hver millimeter av hver eneste del. Å sitte med en kobberbørste eller pussesvamp for å fjerne 25 år gammel fastbrent koks og gammel erosjon, på en steinhard stålbit for ikke å lage fatale riper, er en herlig tålmodighetsprøve. Som min far alltid passer på å presise; man skal kunne slikke på hver bit.

Vi fikk noen litt kjedelige overraskelser ila. de-montasjen av motoren, bla. to knekte stempelringer, et ødelagt stempel (sprukket av en bit), slitne veivlagre, slitne rådelagre (på grensen til rådebank), to av seks ventiler med lekkasje, to av tre dyser som pisser diesel, og en dieselpumpe det har vært vann i, som trenger nye pumpeelementer.

Hittil har vi brukt ca to effektive arbeidsuker, og har ca to igjen. Nå gjenstår oppmåling av alle toleranser, bestille deler, pusse ned blokka og et utall smådeler, montere, lakkere, vaske og male motorrom og installere.

Venter i spenning på første oppstart

-martin

Etter hele fire-fem turer på fjorden ila. sommeren, da i hovedsak til Åsgårdstrand (siden det er en kort dags-seilas fra hjemmehavn) var vi naturligvis som svært erfarne sjømenn å regne. Vi ble derfor hyret inn av naboen, etter å ha overbevist ham gjennom sommeren om at det er kult med seilbåt, og ble med en tur med til Bergen for å overse transporten av hans nye skute.

For Karl Martins vedkommende kom turens høydepunkt allerede før vi dro hjemmefra, da vi fikk beskjeden om at vi skulle ta natt-toget; med egen sovekupè. (Bucketlist; check).

Båten, en Dehler 34 var en langt nyere, lettere, raskere og mer moderne seilmaskin enn Chilli. Vi er av like vell glade for at det er Chilli vi skal utfordre værgudene med, selv om denne turen ble gjennomført for motor på flatt vann.

Fire vindstille dager på sørvestlandskysten i slutten av September er vel noe få ha opplevd. Det ble av like vell en bra erfaring på hvordan bo fire karer om bord i liten båt, nattseilas og navigasjon.

Haakonsvern utenfor Bergen –  Haugesund (14 timer)

Haugesund – Egersund (12 timer)

Nattseilas fra Egersund – Risør (24 timer)

Risør – Åsgaardstrand/Drammen (10/16 timer)

Lykkelige over å endelig kunne leve ut “postkort-drømmen” om norsk seilferie med egen båt, norsk båtliv, pils, venner og festivalplaner siktet vi oss inn på Åsgaardstrand som første stopp, ettersom det var den eneste havnen utenfor Sande vi noen gang hadde vært, og sikkerheten skulle ivaretas. Ca 15 minutter etter ankomst skjønte vi at mannskaps-forsikringen vi hadde tegnet samme dag kom godt med. Med ukjent labutstyr i byssa hadde Karl Martin kokt høytrykks-ris som tilsynelatende eksploderte. Etter taxitur til Horten med en ung kar som åpenbart helst ville bli ambulansesjåfør fikk vi overbevist et noe trøtt helsepersonell med et svært snevert forhold til logisk resonering på eget fagfelt til å skjønne at brannskader er ubehagelig.

Kokken tok et døgn på fast grund, og ankom uanmeldt samtidig med oss på brygga i et kokende Tønsberg. Det beryktede båtlivet bøy på en symbiose av av norske og svenske sommersvisker som minnet  om en kombinasjon av Allsang på grensen, DaCapo og russetid. Mye bra folk, bekjentskaper og møte med brødrene Wiig som også jobber mot jordomseiling fra 2018 Wiigworld

https://youtu.be/0NVle_OgVF0